Debatten om Guds eksistens er en gammel filosofisk diskusjon, og der idag så diskuteres det, men ikke like mye som før. Den religiøse mener at det finnes en skaper, som har skapt vår verden– og allting. Mens agnostikeren fornekter ideen om skaperen, men aksepterer ideen om at det finnes en forklaring på allting; hva er det da agnostikeren og den religiøse i bunn og grunn diskuterer om? For hvis vi iakttager dette nærmere, vil vi legge merke til at det som diskuteres, er ikke om Guds eksistens, men er en uenighet om den metafysiske egenskapene på forklaringen på allting.

Den religiøse mener at allting oppstår fra skaperen, og forklares utifra skaperen. Mens agnostikeren mener at allting aldri oppstår, men kan forstås utifra en eller annen teori– eller en forklaring, som han selv ikke har noe kjennskap om. Forskjellen mellom begge disse to individene, er at vi kan se på den religiøse som en pensjonert agnostiker, ferdig med å søke etter sannheten. Mens agnostikeren er den som fortsetter med å prøve å finne ut sannheten, med håp på at den skal en eller annen gang kunne vises frem, så lik som en kristen, ventende på at Jesus skal komme tilbake, og dømme oss for aller siste gang. Agnostikeren som holder dyp frustrasjon, fortsetter med å søke etter opprinnelsen og det sanne, uten å vite hva han egentlig leter etter. Agnostikeren er blind, og like blind som den religiøse. Men faller dessverre i en felle, der han aldri vurderte konsekvensene med å søke etter sannheten; hva skjer hvis agnostikeren finner sannheten? For vil han da ikke bli den allvitende? Og isåfall hva er det han er nå? Det den religiøse venter på etter sin død? Som han selv aksepterer med åpen– armer! Nei– han blir ikke Gud– fordi Gud er det før– men– han blir Gud der etter– en Gud som fødes fra sin egen skapelse!